Det å skriv på sånn dialækt e faktisk vældig morsomt. Æ ha itj gjort det nånn ainner plassa einnj her, men det friste te gjæntagelse å gjør det. Det begynt for mæ med at æ villa lag nån dikt på deinn her forma som æ kalle apartementalsk og som å posta på nættsida kailt Diktkammeret, og så villa æ vær litt fjåsat. Og så tok det heilt av. Ka som e, når einj skriv sånn, e at einj bli rimelig ænkel. Og det å vær det kan ha no for sæ. Effekt. Som kunstuttrykk tru æ det kan gjør sæ. Og så e det no med det trønderske målet som bli vældig tydelig når einj skriv, og som itj e så tydelig når einj snakke, da de einj snakke med e så opptatte av å hør ætter. Træg trønder, liksom. Ståltau. Geit. Uten at en ska si no stygt om det. Trøndersk e nok heiller dein fineste dialekta på jorda. Uten at en ska si no om det.
Æ tru trøndera ha einj sjøltillit som itj ligne bæret. Einj lag itj sjøltillit, liksom.